– først med nyheter om medisin

Professorer: Lovende Alzheimers-behandling blir muligens ikke godkjent i EU

Legemiddelet lecanemab bremser kognitiv svekkelse med 27 prosent over en periode på 18 måneder ved Alzheimers sykdom. Men alvorlige bivirkninger kan stoppe godkjennelse i EU (EMA), frykter forskere.

Det amerikanske legemiddelverket FDA har godkjent en ny medisin mot Alzheimers sykdom. Medikamentet lecanemab (Leqembi) er det første som har vist at den kan bremse svekkelsen av hukommelsen.

– Dette er en vesentlig sikrere preparat enn aducanumab, som ble godkjent i USA i fjor. Studien er ryddigere utført, og resultatene er dermed tydeligere, sier Tormod Fladby, professor ved Universitetet i Oslo og avdelingsleder på nevrologisk avdeling på Akershus universitetssykehus.

– Resultatene viser behandlingsgevinst av denne medisinen, til tross for at det er meldt noen tilfeller av alvorlige bivirkninger. Det er ikke en kur, det bremser progresjonen, dog i begrenset omfang. Vi skulle selvfølgelig ønsket oss et medikament som var mer effektivt, helst 100 prosent effektivt, men dette er et veldig viktig steg på veien. Det er den første tydelige demonstrasjonen av at det går an å påvirke progresjonen ved Alzheimers sykdom. Fortsatt er det betydelige bivirkninger, det blir viktig fremover å øke erfaringsgrunnlaget slik at disse helst kan styres unna, for eksempel ved å unngå uheldig kombinasjoner av medikamenter.

Positiv effekt

Også Geir Selbæk, forskningssjef ved Nasjonalt senter for aldring og helse og professor ved geriatrisk avdeling på Oslo universitetssykehus, mener lecanemab er et gjennombrudd for forskningen på Alzheimers sykdom.

– Først fikk vi aducanumab som klar viste at medikamentet reduserte mengden beta-amyloide plakk i hjernen. Overraskende nok hadde ikke aducanumab effekt på demenssymptomer. Likevel ble medikamentet, svært kontroversielt, godkjent av FDA for behandling av Alzheimers sykdom i tidlig fase. Lecanemab har tilsvarende effekt på fjerning av plakk i hjernen, men i tillegg har også medikamentet positiv effekt på flere kliniske endemål. Det var derfor ikke overraskende at FDA godkjente lecanemab. Det gjenstår å se om de europeiske legemiddelmyndighetene, som ikke godkjente aducanumab, godkjenner lecanemab.

To dødsfall

Potensielle bivirkninger kan nemlig føre til at medisinen ikke blir godkjent i Europa. Det viser seg at to dødsfall kan kobles til den eksperimentelle Alzheimers-behandlingen. Pasientene var en 65 år gammel kvinne og en 80 år gammel mann, som begge fikk lecanemab i forbindelse med den kliniske studien. Det skriver amerikanske Science.

De to pasientene hadde begge tilfeldigvis fått blodfortynnende medisin samtidig med lecanemab, og derfor er det også uklart om dødsfallene kan direkte og utelukkende kobles til lecanemab-behandlingen. Det er svenske Bioarctic som i samarbeid med de to legemiddelgruppene Eisai og Biogen står bak utviklingen av medisinen, og det skal sendes inn en søknad om markedsgodkjenning i USA, Japan og Europa i disse dager. For tiden behandles rundt 1800 pasienter med lecanemab. Omtrent åtte prosent av pasientene får samtidig blodfortynnende medisiner.

Lovende resultater

Lecanemab har så langt vist lovende resultater i behandlingen av Alzheimers. I fase III-studien Clarity AD, som inkluderte 1795 pasienter med tidlig Alzheimers, ble pasienter enten behandlet med lecanemab eller placebo. I lecanemab-gruppen gikk den kliniske forverringen ned med 27 prosent etter 18 måneders behandling. Blir dette preparatet godkjent av EUs legemiddelbyrå EMA, er det også muligheter for at det blir godkjent for bruk også i Norge.

– Norge følger EUs regelverk og pleier vanligvis å legge seg på samme nivå. Medisinen er en viktig milepæl og fremover må vi lære med om bivirkningene og jobbe med å selektere riktige grupper som skal få medisinen. På den måten kan vi bidra med å bygge kunnskap og hjelpe pasientene, sier Tormod Fladby.

Dyr behandling

Geir Selbæk mener imidlertid det særlig er tre ting, som kan gjøre at medikamentet ikke blir godkjent i Europa.

– Det ene er at effekten er statistisk signifikant, men effektstørrelsen er liten. Ikke særlig større enn den vi ser ved den nåværende symptomatiske behandlingen med kolinesterasehemmere eller memantin, sier han.

Det andre er at forandringer som påvises ved MR-undersøkelse (kalt ARIA). Det dreier seg om ødem og muligens små blødninger. Rapportene om dødsfall blant de som har brukt lecanemab er bekymringsfullt. Man har tidligere sagt at disse forandringene (ARIA) oftest er harmløse, men vi kan ikke utelukke at medikamentene kan øke risikoen for alvorlig cerebrovaskulære hendelser (større blødninger i hjernen), særlig i utsatte grupper, for eksempel personer som bruker blodfortynnende medisin.

– Det tredje er samfunnskostnadene. Behandlingen er dyr i seg selv. I tillegg kommer økte utgifter til diagnostisering. Jeg vil tro at man i Europa vil avgrense godkjenningen til personer som er amyloid-positive. Per i dag vil det kreve spinalpunksjon eller PET-scan. Forhåpentligvis vil vi snart ha blodbaserte biomarkører som kan vise om en person har amyloid i hjernen. Til slutt er et sannsynlig at ARIA-bivirkningene vil kreve at man gjøre gjentatte MR-undersøkelser, noe som også vil bety en vesentlig kostnad, sier Selbæk.